Som 14-åring syntes Femme Fatale det var ganske gøy å drikke seg full. Helgene gikk med til å drikke alkohol, rote med tilfeldige gutter, si mye dumt, le mye av dårlige vitser og spy det hele opp igjen. Så ble Femme Fatale litt mer moden, og som 15-åring innså hun at det egentlig ikke var spesielt gøy å ”feste” på denne særnorske måten. For, hva er egentlig så innmari gøy med å oppføre seg betydelig mindre smart enn det man har forutsetning for?

Sitatet, som riktignok dessverre er verken sjelden eller originalt nok til å kalles et sitat, stammer fra en telefonsamtale Femme Fatale hadde med en gammel venninne like før helgen. Det illustrerer imidlertid et utrolig merkelig paradoks: paradokset som tilsier at det å utrette noe er en kjedsommelig plikt, mens det å drikke seg til en uverdig oppførsel – det er morsomt det!

Når man ”fester”, skal man nemlig ikke snakke om jobben sin, om stimulerende bøker man har lest, eller aksjekurser og potensielle makroøkonomiske svingninger som kan innvirke på oljeprisen. Man skal jo, som sagt, ha det gøy under mantraet: jo mindre intelligens, jo bedre. Da skal man drikke seg full slik at man kan fortelle dårlige vitser som man aldri kommer til poenget på, skryte av hvem som drakk mest og dreit seg mest ut forrige helg, for så å forsøke å slå denne fantastisk attråverdige rekorden.

Det er ikke slik å forstå at Femme Fatale aldri rører alkohol. Tvert imot, hun elsker både Champagne, fiffige cocktails og dyr vin. Noe hun da også mer en gjerne nyter  (merk: ikke styrter…) i selskap med en kjekk mann eller gode venner. Det er derimot den norske drikkekulturen hun finner både særdeles pinlig og direkte skadelig – på flere måter enn det rent fysiske.

For når arbeid og læring omtales som den rake motsetningen til å ha det gøy, er det da rart vi har skapt et samfunn der rundt 20% av oss ikke løfter en finger på grunn av status som sosialklient eller uføretrygdet? Eller at de som faktisk har en jobb stadig gnåler om nye ferieuker, mer permisjon eller innføring av den såkalte 6- timesdagen? Med en slik kultur, kreves det vel ingen Einstein for å forstå hvorfor mandags- og fredagssykefraværet ikke går ned uansett hvor inkluderende arbeidsplassene forsøker å være.

Slik oppsummerte frk. gammel venninne helgen sin over SMS i ettermiddag. Nei takk. Det får være seg at Femme Fatale nok en gang går mot strømmen, men hun prefererer faktisk å stimulere hjernecellene fremfor å begå hyppige forsøk å utslette dem en gang for alle….

Femme Fatale innrømmer glatt at hun er så langt unna en utdannet sosionom eller barnevernspedagog som det teknisk sett er mulig å komme. Likevel, er hun imidlertid skråsikker på at norsk barnevern kunne hatt veldig godt av å bli tilført et snev av hennes tanksett og metoder.

For et par dager siden, var det vanskeligstilte ungdommer som var i fokus på både Tv2 og Tv Norge. Førstnevnte sendte en dokumentar om barnevernet, og Tv Norge viste en episode av Brat Camp fra USA. En trenger ikke å ha fått med seg mer en 5 minutter av hvert program, for å konstantere at metodene for å få skikk på pøblene var omtrent like forskjellige som natt og dag.

Deltakerne på Brat Camp, ble sendt ut i villmarken uten mat, tekniske hjelpemidler eller hygieniske artikler. Det tok ikke mange dagene før de første knakk sammen, og innrømmet gråtkvalt hvor godt de egentlig hadde det hjemme og hvor usmakelig utakknemlige de hadde vært. Særdeles effektivt med andre ord.

De norske ungdommene derimot, fikk lov til å tukle med mobiltelefonene sine, røyke som noen skorsteiner , banne som noen sjarkefiskere og skjelle ut de barnehjemsansatte uten særlig tiltale. Femme Fatale undrer virkelig hvilke lærebøker barnevernspedagogene har lest,  for å kunne innbille seg at fri- flyt oppdragelse hjelper en i å få skikk på småpøbler.

Å si at unger er som dyr, vil være å fornærme våre pelskledde venner. Poenget er likevel at de små rakkerne ikke er særlig kompliserte vesener: de gjør ganske enkelt det som er minst ubehagelig. Visst valget står mellom å oppføre seg ordentlig, eller å leve som hulemenn i den amerikanske villmarken, velger de derfor åpenbart det første.

Slik Femme Fatale ser det, vil den logiske følgen for norsk barnevern dermed være å snarest sende alle pøbelbarna på ett par måneders camp på Finnmarksvidda. Forslaget vil føre til raskere omløpshastighet i barnevernsapparatet, færre uskikkelige ungdommer og i tillegg bidra til befolke et fraflyttningstruet område. Med andre ord et skikkelig kinderegg av et forslag!

Et spedbarn er omtrent 50 cm langt og 3-4 kilo tykt, hvilket jo er betydelig større enn et hvilket som helst mannlig kjønnsorgan. Blir kvinner mindre trange av å føde barn, og merker i så fall menn forskjellen under samleie?

Kjære Femme Fatale

Alle menn vet at å føde unger betyr drepen på ethvert sexliv som nesten har eksistert i forkant.  Både fordi kjærringene nå har fått den sexen og sæden de trengte, og fordi de fleste menn ikke tenner spesielt på deformerte kvinnekropper.

Hvordan det kjennes? Det velger jeg å beskrive gjennom anekdoten om Pekka og Berit Inga. Etter å ha født lille Per Oskar, var de to nybakte foreldrene på fjelltur. Pekka hadde ikke fått sex på ett år, og så derfor ingen annen rå enn å kaste seg over Berit Inga da de kom til ei behagelig myr.

”Berit Inga, er den i deg eller er den i myra”, spør Pekka når han har sluppet den fri. ”Den er i myra”, svarer Berit Inga. Pekka justerer seg litt, og spør på nytt: ”Berit Inga, er den i deg eller er den i myra?”. ”Nå er den i meg”, svarer Berit Inga. Hvorpå Pekka spontant repliserer: ”Så stikk den tilbake i myra”. ….

Femme Fatale har uventet fått seg en ny venn. Unni Halvorsen heter hun. I en tidsalder der hyggelig post er et fremmeduttrykk, begynte Unni for et par måneder siden å sende koselige brev til Femme Fatale.

I det første brevet hadde Unni funnet frem et sengetøysett, hun mente var så pent at hun ville gi det gratis i gave dersom Femme Fatale bestilte noe fra katalogen hennes. Etter å ha tittet på bildet Unni hadde vært så omtenksom å legge ved, kunne Femme Fatale imidlertid registrere at hennes nye brevvenninne hadde rimelig dårlig smak. Dermed ble det ikke noe ekstrabestilling for å cashe inn gaven fra Unni.

Unni, som for øvrig jobber i Ellos, slo seg imidlertid ikke til ro med dette. For et par dager siden fikk Femme Fatale hele 2 brev til fra Unni. I det ene lå det et kort med en fødselsdagsgratulasjon. I det andre, ville hun minne Femme Fatale på det fantastiske sengetøysettet igjen. Unni hadde nemlig registrert at Femme Fatale enda ikke hadde gjort krav på gaven sin, og hun regnet med at det skyldtes en forglemmelse. Ingen med vettet i behold, kunne jo takke nei til et så lekkert produkt mente Unni.

Kjære Unni. Det er fra gode venner man skal høre det. Det sengetøysettet er IKKE pent. Femme Fatale vet ikke hvordan det står til med sexlivet for tiden Unni, men det er ikke forbausende dersom det kanskje er litt skralt. Derfor kjære Unni, vil Femme Fatale gi deg et råd i gave, siden vi nå tross alt har utviklet et vennskap basert på sjenerøsitet. Overlat alle, absolutt alle, innkjøp av estetisk art til en venninne eller homofil kompis…

Femme Fatale har gleden av å introdusere alle lesere for en aldri så liten verdenssensasjon: spørrespalten ”Spør Sverre”.

Femme Fatale har kjent, og knullet,  ”Sverre” i en femårsperiode. Sverre er en tikkende testosteronbombe i midten av 30-årene. Han er mann med store M, og kan rygge i 80 kilometer i timen.  Han har motorsykkel, halvlangt hår og, for å si det mildt, en gedigen manndom. I tillegg er han lynende intelligent og nyter stor karrieremessig suksess. Noe av det aller beste med Sverre, er imidlertid at han er dønn ærlig. Han sier akkurat det han mener, i et ramsalt nordnorsk ordelag, uten å forfine svarene i frykt for å såre noen.

Femme Fatale har alltid hatt liten tro på tradisjonelle sex- og samlivsrelaterte spørrespalter i dameblader. Inntrykket har vært at svarene er akkurat litt for politisk korrekte, slik at informasjonsverdien er like høy som i en hvilken som helst Holmgang debatt. Dermed har Femme Fatale i stedet henvendt seg til Sverre når hun lurer på noe. Kall ham gjerne en moderne guru.

Fremover, vil Femme Fatale jevnlig poste spørsmål hun har stilt Sverre og de påfølgende svarene. Dersom noen av blogg- leserne har spørsmål til Sverre, er det bare så sende dem på e- post til Femme Fatale så skal hun videreformidle dem umiddelbart. Sverre er mer en glad for få bidra med sin dype innsikt, slik at flere der ute kan få en bedre forståelse for virkeligheten. Gi slipp på fornektelsen, og be Sverre om en hjelpende hånd. Visst du tør. ….

Kontaktannonser har alltid forundret Femme Fatale. Hun er både fascinert over hvor mange mennesker uten sosiale antenner som finnes der ute, men hun stiller seg kanskje enda mer spørrende til hvem i alle dager det er som svarer på dem. For, ærlig talt, utvalget mennesker som er så lite attråverdige at de må gå via avisspalter for å få noen til sengs, er vel lite trolig noe særlig å skrive hjem om. Men, har man virkelig lyst til å enda opp med en nerd, vanekriminell eller en mer generell allround- taper, ja da vet du hvor du finner dem. Plukk opp nærmeste ukeblad eller avis, og ta pennen fatt.

De mest tradisjonelle annonsene inneholder alltid en håndfull standardfraser. For menn er klisjeen ”ærlighet varer lengst” nokså populær. Alle vet imidlertid at uttrykket må oversettes, slik at den egentlige meningen bak bokstavene kommer frem. I dette tilfellet: jeg sitter i fengsel, men jeg har lær t- helt sant altså….

For kvinner er kravet om at den som svarer må ha stabil økonomi en klassiker. Bak oversettelsen skjuler følgende intensjon seg: ”hadde vi vært indianere ville stammen min kalt meg løpende utgifter, så du må være stinn av gryn slik at jeg kan late meg på sofaen dagen lang når jeg ikke er ute på byen og svir av det du har tjent”.

Det finnes imidlertid en annen type kontaktannonser. De er litt mer utradisjonelle, og betydelig mer skremmende. Her har de asosiale annonsemenneskene gått aktivt til verks på forhånd, og pekt seg ut et passende, og totalt uskyldig og uvitende offer. Som i denne annonsen Femme Fatale så i lokalavisen for noen dager siden.

Du jente/ dame som sto foran meg i køen på Posten på XX-senteret lørdag 22/7. Du løste ut en pakke, og du hadde en lys drakt på deg. Vi utvekslet blikk og smilte til hverandre. Vi snakket til hverandre når du gikk forbi meg. Det var noe spesielt ved deg. Jeg håper du tar kontakt. Svar trygt!

Kjære medsøster i lys drakt: ikke svar! Har du ikke alt fått fortolket innholdet, hjelper Femme Fatale mer enn gjerne på vei.

Moralen: ikke smil til forskrudde mennesker, enn så mye medynk du føler for dem…

Femme Fatale har i noen sammenhenger fått høre at hun kan være litt hensynsløs. At hun har lett for å overkjøre andre mennesker, kanskje særlig de som er betydelig svakere. Trå dem litt på tærne, og bruke albuene for å komme seg opp og frem. Via en del personlighetstester, heter det seg på fagspråk at Femme Fatale mangler såkalt empati.

Femme Fatale har alltid ment at dette er en svært solid og praktisk egenskap. Som ordspråket sier: snille jenter kommer til himmelen - slemme jenter kommer dit de vil. Det hun imidlertid har fundert litt over, er hvordan hun har klart å erverve seg denne sjarmerende egenskapen.

For noen dager siden gikk det imidlertid opp ett lys for Femme Fatale, som nå er ett hundre prosent sikker på kilden. Svaret, som for det meste annet, ligger selvsagt i barndommen. Da mer spesifikt i yndlingsbarnesangen hennes, som hadde følgende refrengtekst:

Femme Fatale vil med dette rette en stor takk til Trond Viggo Torgersen, for hjelp til tidlig karakterforming og medførende killerinstinkt.

Femme Fatale bor for tiden alene i en relativt ny 4roms leilighet på 150 kvadrat. Femme Fatales gifte søster, og hennes ektemann, bor på den annen side i en liten 2roms på 60 kvadrat. Vår felles familie omtaler imidlertid konstant Femme Fatales bopel som "hybelen hennes". Søsterens residens derimot, omtales like konsekvent som "leiligheten".

Femme Fatale trodde vitterlig det var kvadratmeterne og antall rom som avgjorde

forskjellen på en hybel og en leilighet, og ikke sivilstatusen til dem som

Femme Fatale liker å gå ut på både restauranter og kafeer. Men, når Femme Fatale skal nyte en lunsj eller middag, vil hun svært gjerne bli skånet for utapetitteligheter. Det er, for å si det mildt, ikke spesielt behagelig å forsøke å få i seg føden mens folk spyr, bæsjer eller utøver andre potensielt støtende handlinger i nærheten. Nylig fant man ut at røyking også var til bryderi for spisende, så man forbød det. Enkelte steder har også innført mobilfrie soner, av såkalt hensyn til øvrige gjester. Blotting derimot – det er i orden det…

Femme Fatale har lenge ment at barn har svært lite å gjøre på en restaurant. All gulpingen, bablingen og skrikingen er langt mer forstyrrende for øvrige gjester enn en helt vanlig mobiltelefonsamtale, eller for den sags skyld heftig telefonsex. Men, som om ikke alt dette var nok støy og forstyrring, så har altså mødrene deres fått det for seg at det er greit å blotte seg i tillegg. Hvem har fortalt dem at synet av hengepupper og strekkmerker er en passende aperitif for andre gjester?

Femme Fatale undrer hva som egentlig er gjeldende regler på område. Kunne Femme Fatale for eksempel kneppet om BHen og latt daten sutte litt på brystvortene hennes mellom middag og dessert på Bølgen og Moi? Eller er det en regel at den suttende ikke kan være mer enn så, så mange centimeter lang? Når skapte i så fall Høyesterett presedens for en sådan differensiert blottingslov?

Det var en gang, for en god del år tilbake, da Femme Fatale av og til sniktittet litt på fotball. Ikke på grunn av de sportslige prestasjonene. Idretten var like meningsløs, langtekkelig og kjedelig da som den er i dag. Det som tiltrakk Femme Fatales hormonelle ungdomsøyne var mer det kunstneriske ved 22 svette, testosteronbomber som ropte og sprang rundt som noen fordumse villmenn i 90 minutter.  Den tiden er nå definitivt både henrullet og svunnet hen.

I dag har fotballspillerne byttet ut testosterondunsten med parfyme, og titulerer seg med tilnavn som Gamsten, Doffen og Babyface. Femme Fatale trodde egentlig det var snakk om kattunger eller kosedyr når hun først hørte disse sjarmerende kallenavnene, men la det ligge. Mandige er de i hvert fall ikke. 

En ting som alltid har forundret Femme Fatale, er feministenes evinnelige gnål om at pornoskapere må produsere mer realistiske filmer. Deres viktigste ankepunkt mot filmsjangeren er altså det urealistiske i at postmannen er attraktiv, kvinnene ulidelig opptatte av å ha med venninnene sine i akten og det massive innholdet i mannens utløsning. Vel, Femme Fatale er få så vidt enig i at disse pornoklisjeene er lite virkelighetsnære, men ærlig talt: hvor realistisk er innholdet i andre filmsjangrer?

Romantiske komedier for eksempel. I Notting Hill med Julia Roberts og Hugh Grant I hovedrollene, er konseptet at verdensberømtheten Anna Scott blir hodestups forelsket I den vanlige dødelig bokhandleren William Thacker. Femme Fatale kommer i et øyeblikk til å bli veldig smigret dersom en feminist prøver å overbevise henne om at det er høyst realistisk at Robbie Williams en dag vil komme inn på kontoret hennes for å erklære sin dype kjærlighet, men dersom en tenker over det i et halvt sekund vil en innse at det er svært lite trolig at hendelsen inntreffer.

Hva med realistiske krimfilmer? Tenk på hvor spennende det hadde vært med en krimtriologi om sjokoladenaskeren fra Geilo. Eller hvor underholdende det hadde vært dersom annenhver film endte med henleggelse. For ikke å snakke om action-, fantasy og science fiction filmer. Dersom feministene skal fortsette å heve realismens fane, bør de sporenstreks hive på seg de røde strømpene  og oppfordre verden til å boikotte filmer som Ringenes Herre, Jurrasic Park og E.T. I Femme Fatales verden er i hvert fall eksistensen av Galtvort og Lord Voldemort mer urealistisk enn kvinner som nyter å bli tatt, uten 2 timers lange forspill, i ny og ne….

For tiden leser Femme Fatale biografien om Tor Erling Staff. En bok som i høst fikk mye oppmerksomhet på bakgrunn av et setning om Staffs noe spesielle seksualliv i begynnelsen av tenårene.

Helt siden Femme Fatale for mange år siden la merke til mannen med cola- briller og rutet skjorte, må hun innrømme å ha vært fascinert. Det er ikke noe som imponerer mer enn mennesker som, på en velbegrunnet måte, tør å avvike fra det som til en hver tid er mainstream. Det være seg i jussens verden, næringslivet eller i politikken.

Kaster man et raskt blikk på historien, vil en fort se at alle av de virkelig store og grensesprengende ideene startet med at noen karakteriserte både tenkerne og tankene som riv ruskende gale. Sokrates måtte tømme giftbegeret fordi han opponerte mot samtidens syn på Guder, og Kopernikus ble av de fleste avskrevet som komplett gal idet han påstod at jorda var rund og ikke flat. I dag dømmer vi også mennesker med avvikende meninger. Ikke med fengsel eller giftflasker, men verbalt og sosialt.

Ikke alle avvik behøver nødvendigvis å føre til at kruttet finnes opp på nytt, men vi bør lære oss å sette pris på avvikerne. Lære å lytte til dem. Åpne oss for å se en sak fra en vinkel vi ikke trodde var mulig en gang. Det vil berike oss. Det er viktig å legge seg på minnet, at det flertallet til en hver tid skulle mene, ikke nødvendigvis er de riktige løsningene. Ser er nok en gang på historien, finner en få konsensusmennesker blant storhetene. Tenk på det, neste gang du står i fare for å avskrive Staff eller andre kontroversielle menneskers nye ideer.

I helgen blusset det opp nye gnistninger i saken om salget av Orkla Media. Kjernen i oppstyret, er at ansatte og egentlig resten av Norge for øvrig, synes det var ganske så hjerteskjærende og forkastelig at oppkjøperen het David Montgomery og ikke eksempelvis Peter Hansen.

Av en eller annen merkelig grunn, har nemlig alt fra politikere til hvermannsen fått det for seg at synonymet til norsk eierskap er godt eierskap. Omvendt vil dermed utenlandske eiere automatisk være onde eiere. Oslo Børs anses som Askepott, London og Frankfurt børsene som de onde stesøstrene og NYSE karakteriseres som den onde stemoren i egen fulle person.

Det man så frykter aller mest med Hr. Montgomery, er sitat: ”slakt av de minst lønnsomme avisene som følge av knallharde avkastningskrav.” Nei herre min flosshatt så grusomt…

For det første, en kan rett og slett ikke få gjentatt det ofte nok. Bedrifter er aksjonærenes eiendom. Akkurat som naboen kan male kjøkkenet sitt i akkurat hvilken grell pastellfarge han måtte ønske, kan eierne drive bedriften akkurat slik de ønsker innenfor det spillerommet lovverket tillater. Hos rasjonelle mennesker, innebærer denne rettigheten ønsket om å drive for høyest mulig avkastning på investert kapital. Hvilket igjen medfører at de ansatte i Orkla Media er skjelvende av frykt for at briten skal, nok en gang herre min flosshatt, drive selskapet rasjonelt.

Som 14-åring syntes Femme Fatale det var ganske gøy å drikke seg full. Helgene gikk med til å drikke alkohol, rote med tilfeldige gutter, si mye dumt, le mye av dårlige vitser og spy det hele opp igjen. Så ble Femme Fatale litt mer moden, og som 15-åring innså hun at det egentlig ikke var spesielt gøy å ”feste” på denne særnorske måten. For, hva er egentlig så innmari gøy med å oppføre seg betydelig mindre smart enn det man har forutsetning for?

Sitatet, som riktignok dessverre er verken sjelden eller originalt nok til å kalles et sitat, stammer fra en telefonsamtale Femme Fatale hadde med en gammel venninne like før helgen. Det illustrerer imidlertid et utrolig merkelig paradoks: paradokset som tilsier at det å utrette noe er en kjedsommelig plikt, mens det å drikke seg til en uverdig oppførsel – det er morsomt det!

Når man ”fester”, skal man nemlig ikke snakke om jobben sin, om stimulerende bøker man har lest, eller aksjekurser og potensielle makroøkonomiske svingninger som kan innvirke på oljeprisen. Man skal jo, som sagt, ha det gøy under mantraet: jo mindre intelligens, jo bedre. Da skal man drikke seg full slik at man kan fortelle dårlige vitser som man aldri kommer til poenget på, skryte av hvem som drakk mest og dreit seg mest ut forrige helg, for så å forsøke å slå denne fantastisk attråverdige rekorden.

Det er ikke slik å forstå at Femme Fatale aldri rører alkohol. Tvert imot, hun elsker både Champagne, fiffige cocktails og dyr vin. Noe hun da også mer en gjerne nyter  (merk: ikke styrter…) i selskap med en kjekk mann eller gode venner. Det er derimot den norske drikkekulturen hun finner både særdeles pinlig og direkte skadelig – på flere måter enn det rent fysiske.

For når arbeid og læring omtales som den rake motsetningen til å ha det gøy, er det da rart vi har skapt et samfunn der rundt 20% av oss ikke løfter en finger på grunn av status som sosialklient eller uføretrygdet? Eller at de som faktisk har en jobb stadig gnåler om nye ferieuker, mer permisjon eller innføring av den såkalte 6- timesdagen? Med en slik kultur, kreves det vel ingen Einstein for å forstå hvorfor mandags- og fredagssykefraværet ikke går ned uansett hvor inkluderende arbeidsplassene forsøker å være.

Slik oppsummerte frk. gammel venninne helgen sin over SMS i ettermiddag. Nei takk. Det får være seg at Femme Fatale nok en gang går mot strømmen, men hun prefererer faktisk å stimulere hjernecellene fremfor å begå hyppige forsøk å utslette dem en gang for alle….

Femme Fatale innrømmer glatt at hun er så langt unna en utdannet sosionom eller barnevernspedagog som det teknisk sett er mulig å komme. Likevel, er hun imidlertid skråsikker på at norsk barnevern kunne hatt veldig godt av å bli tilført et snev av hennes tanksett og metoder.

For et par dager siden, var det vanskeligstilte ungdommer som var i fokus på både Tv2 og Tv Norge. Førstnevnte sendte en dokumentar om barnevernet, og Tv Norge viste en episode av Brat Camp fra USA. En trenger ikke å ha fått med seg mer en 5 minutter av hvert program, for å konstantere at metodene for å få skikk på pøblene var omtrent like forskjellige som natt og dag.

Deltakerne på Brat Camp, ble sendt ut i villmarken uten mat, tekniske hjelpemidler eller hygieniske artikler. Det tok ikke mange dagene før de første knakk sammen, og innrømmet gråtkvalt hvor godt de egentlig hadde det hjemme og hvor usmakelig utakknemlige de hadde vært. Særdeles effektivt med andre ord.

De norske ungdommene derimot, fikk lov til å tukle med mobiltelefonene sine, røyke som noen skorsteiner , banne som noen sjarkefiskere og skjelle ut de barnehjemsansatte uten særlig tiltale. Femme Fatale undrer virkelig hvilke lærebøker barnevernspedagogene har lest,  for å kunne innbille seg at fri- flyt oppdragelse hjelper en i å få skikk på småpøbler.

Å si at unger er som dyr, vil være å fornærme våre pelskledde venner. Poenget er likevel at de små rakkerne ikke er særlig kompliserte vesener: de gjør ganske enkelt det som er minst ubehagelig. Visst valget står mellom å oppføre seg ordentlig, eller å leve som hulemenn i den amerikanske villmarken, velger de derfor åpenbart det første.

Slik Femme Fatale ser det, vil den logiske følgen for norsk barnevern dermed være å snarest sende alle pøbelbarna på ett par måneders camp på Finnmarksvidda. Forslaget vil føre til raskere omløpshastighet i barnevernsapparatet, færre uskikkelige ungdommer og i tillegg bidra til befolke et fraflyttningstruet område. Med andre ord et skikkelig kinderegg av et forslag!

Et spedbarn er omtrent 50 cm langt og 3-4 kilo tykt, hvilket jo er betydelig større enn et hvilket som helst mannlig kjønnsorgan. Blir kvinner mindre trange av å føde barn, og merker i så fall menn forskjellen under samleie?

Kjære Femme Fatale

Alle menn vet at å føde unger betyr drepen på ethvert sexliv som nesten har eksistert i forkant.  Både fordi kjærringene nå har fått den sexen og sæden de trengte, og fordi de fleste menn ikke tenner spesielt på deformerte kvinnekropper.

Hvordan det kjennes? Det velger jeg å beskrive gjennom anekdoten om Pekka og Berit Inga. Etter å ha født lille Per Oskar, var de to nybakte foreldrene på fjelltur. Pekka hadde ikke fått sex på ett år, og så derfor ingen annen rå enn å kaste seg over Berit Inga da de kom til ei behagelig myr.

”Berit Inga, er den i deg eller er den i myra”, spør Pekka når han har sluppet den fri. ”Den er i myra”, svarer Berit Inga. Pekka justerer seg litt, og spør på nytt: ”Berit Inga, er den i deg eller er den i myra?”. ”Nå er den i meg”, svarer Berit Inga. Hvorpå Pekka spontant repliserer: ”Så stikk den tilbake i myra”. ….

Femme Fatale har uventet fått seg en ny venn. Unni Halvorsen heter hun. I en tidsalder der hyggelig post er et fremmeduttrykk, begynte Unni for et par måneder siden å sende koselige brev til Femme Fatale.

I det første brevet hadde Unni funnet frem et sengetøysett, hun mente var så pent at hun ville gi det gratis i gave dersom Femme Fatale bestilte noe fra katalogen hennes. Etter å ha tittet på bildet Unni hadde vært så omtenksom å legge ved, kunne Femme Fatale imidlertid registrere at hennes nye brevvenninne hadde rimelig dårlig smak. Dermed ble det ikke noe ekstrabestilling for å cashe inn gaven fra Unni.

Unni, som for øvrig jobber i Ellos, slo seg imidlertid ikke til ro med dette. For et par dager siden fikk Femme Fatale hele 2 brev til fra Unni. I det ene lå det et kort med en fødselsdagsgratulasjon. I det andre, ville hun minne Femme Fatale på det fantastiske sengetøysettet igjen. Unni hadde nemlig registrert at Femme Fatale enda ikke hadde gjort krav på gaven sin, og hun regnet med at det skyldtes en forglemmelse. Ingen med vettet i behold, kunne jo takke nei til et så lekkert produkt mente Unni.

Kjære Unni. Det er fra gode venner man skal høre det. Det sengetøysettet er IKKE pent. Femme Fatale vet ikke hvordan det står til med sexlivet for tiden Unni, men det er ikke forbausende dersom det kanskje er litt skralt. Derfor kjære Unni, vil Femme Fatale gi deg et råd i gave, siden vi nå tross alt har utviklet et vennskap basert på sjenerøsitet. Overlat alle, absolutt alle, innkjøp av estetisk art til en venninne eller homofil kompis…

Femme Fatale har gleden av å introdusere alle lesere for en aldri så liten verdenssensasjon: spørrespalten ”Spør Sverre”.

Femme Fatale har kjent, og knullet,  ”Sverre” i en femårsperiode. Sverre er en tikkende testosteronbombe i midten av 30-årene. Han er mann med store M, og kan rygge i 80 kilometer i timen.  Han har motorsykkel, halvlangt hår og, for å si det mildt, en gedigen manndom. I tillegg er han lynende intelligent og nyter stor karrieremessig suksess. Noe av det aller beste med Sverre, er imidlertid at han er dønn ærlig. Han sier akkurat det han mener, i et ramsalt nordnorsk ordelag, uten å forfine svarene i frykt for å såre noen.

Femme Fatale har alltid hatt liten tro på tradisjonelle sex- og samlivsrelaterte spørrespalter i dameblader. Inntrykket har vært at svarene er akkurat litt for politisk korrekte, slik at informasjonsverdien er like høy som i en hvilken som helst Holmgang debatt. Dermed har Femme Fatale i stedet henvendt seg til Sverre når hun lurer på noe. Kall ham gjerne en moderne guru.

Fremover, vil Femme Fatale jevnlig poste spørsmål hun har stilt Sverre og de påfølgende svarene. Dersom noen av blogg- leserne har spørsmål til Sverre, er det bare så sende dem på e- post til Femme Fatale så skal hun videreformidle dem umiddelbart. Sverre er mer en glad for få bidra med sin dype innsikt, slik at flere der ute kan få en bedre forståelse for virkeligheten. Gi slipp på fornektelsen, og be Sverre om en hjelpende hånd. Visst du tør. ….

Kontaktannonser har alltid forundret Femme Fatale. Hun er både fascinert over hvor mange mennesker uten sosiale antenner som finnes der ute, men hun stiller seg kanskje enda mer spørrende til hvem i alle dager det er som svarer på dem. For, ærlig talt, utvalget mennesker som er så lite attråverdige at de må gå via avisspalter for å få noen til sengs, er vel lite trolig noe særlig å skrive hjem om. Men, har man virkelig lyst til å enda opp med en nerd, vanekriminell eller en mer generell allround- taper, ja da vet du hvor du finner dem. Plukk opp nærmeste ukeblad eller avis, og ta pennen fatt.

De mest tradisjonelle annonsene inneholder alltid en håndfull standardfraser. For menn er klisjeen ”ærlighet varer lengst” nokså populær. Alle vet imidlertid at uttrykket må oversettes, slik at den egentlige meningen bak bokstavene kommer frem. I dette tilfellet: jeg sitter i fengsel, men jeg har lær t- helt sant altså….

For kvinner er kravet om at den som svarer må ha stabil økonomi en klassiker. Bak oversettelsen skjuler følgende intensjon seg: ”hadde vi vært indianere ville stammen min kalt meg løpende utgifter, så du må være stinn av gryn slik at jeg kan late meg på sofaen dagen lang når jeg ikke er ute på byen og svir av det du har tjent”.

Det finnes imidlertid en annen type kontaktannonser. De er litt mer utradisjonelle, og betydelig mer skremmende. Her har de asosiale annonsemenneskene gått aktivt til verks på forhånd, og pekt seg ut et passende, og totalt uskyldig og uvitende offer. Som i denne annonsen Femme Fatale så i lokalavisen for noen dager siden.

Du jente/ dame som sto foran meg i køen på Posten på XX-senteret lørdag 22/7. Du løste ut en pakke, og du hadde en lys drakt på deg. Vi utvekslet blikk og smilte til hverandre. Vi snakket til hverandre når du gikk forbi meg. Det var noe spesielt ved deg. Jeg håper du tar kontakt. Svar trygt!

Kjære medsøster i lys drakt: ikke svar! Har du ikke alt fått fortolket innholdet, hjelper Femme Fatale mer enn gjerne på vei.

Moralen: ikke smil til forskrudde mennesker, enn så mye medynk du føler for dem…

Femme Fatale har i noen sammenhenger fått høre at hun kan være litt hensynsløs. At hun har lett for å overkjøre andre mennesker, kanskje særlig de som er betydelig svakere. Trå dem litt på tærne, og bruke albuene for å komme seg opp og frem. Via en del personlighetstester, heter det seg på fagspråk at Femme Fatale mangler såkalt empati.

Femme Fatale har alltid ment at dette er en svært solid og praktisk egenskap. Som ordspråket sier: snille jenter kommer til himmelen - slemme jenter kommer dit de vil. Det hun imidlertid har fundert litt over, er hvordan hun har klart å erverve seg denne sjarmerende egenskapen.

For noen dager siden gikk det imidlertid opp ett lys for Femme Fatale, som nå er ett hundre prosent sikker på kilden. Svaret, som for det meste annet, ligger selvsagt i barndommen. Da mer spesifikt i yndlingsbarnesangen hennes, som hadde følgende refrengtekst:

Femme Fatale vil med dette rette en stor takk til Trond Viggo Torgersen, for hjelp til tidlig karakterforming og medførende killerinstinkt.

Femme Fatale bor for tiden alene i en relativt ny 4roms leilighet på 150 kvadrat. Femme Fatales gifte søster, og hennes ektemann, bor på den annen side i en liten 2roms på 60 kvadrat. Vår felles familie omtaler imidlertid konstant Femme Fatales bopel som "hybelen hennes". Søsterens residens derimot, omtales like konsekvent som "leiligheten".

Femme Fatale trodde vitterlig det var kvadratmeterne og antall rom som avgjorde

forskjellen på en hybel og en leilighet, og ikke sivilstatusen til dem som

Femme Fatale liker å gå ut på både restauranter og kafeer. Men, når Femme Fatale skal nyte en lunsj eller middag, vil hun svært gjerne bli skånet for utapetitteligheter. Det er, for å si det mildt, ikke spesielt behagelig å forsøke å få i seg føden mens folk spyr, bæsjer eller utøver andre potensielt støtende handlinger i nærheten. Nylig fant man ut at røyking også var til bryderi for spisende, så man forbød det. Enkelte steder har også innført mobilfrie soner, av såkalt hensyn til øvrige gjester. Blotting derimot – det er i orden det…

Femme Fatale har lenge ment at barn har svært lite å gjøre på en restaurant. All gulpingen, bablingen og skrikingen er langt mer forstyrrende for øvrige gjester enn en helt vanlig mobiltelefonsamtale, eller for den sags skyld heftig telefonsex. Men, som om ikke alt dette var nok støy og forstyrring, så har altså mødrene deres fått det for seg at det er greit å blotte seg i tillegg. Hvem har fortalt dem at synet av hengepupper og strekkmerker er en passende aperitif for andre gjester?

Femme Fatale undrer hva som egentlig er gjeldende regler på område. Kunne Femme Fatale for eksempel kneppet om BHen og latt daten sutte litt på brystvortene hennes mellom middag og dessert på Bølgen og Moi? Eller er det en regel at den suttende ikke kan være mer enn så, så mange centimeter lang? Når skapte i så fall Høyesterett presedens for en sådan differensiert blottingslov?

Det var en gang, for en god del år tilbake, da Femme Fatale av og til sniktittet litt på fotball. Ikke på grunn av de sportslige prestasjonene. Idretten var like meningsløs, langtekkelig og kjedelig da som den er i dag. Det som tiltrakk Femme Fatales hormonelle ungdomsøyne var mer det kunstneriske ved 22 svette, testosteronbomber som ropte og sprang rundt som noen fordumse villmenn i 90 minutter.  Den tiden er nå definitivt både henrullet og svunnet hen.

I dag har fotballspillerne byttet ut testosterondunsten med parfyme, og titulerer seg med tilnavn som Gamsten, Doffen og Babyface. Femme Fatale trodde egentlig det var snakk om kattunger eller kosedyr når hun først hørte disse sjarmerende kallenavnene, men la det ligge. Mandige er de i hvert fall ikke. 

En ting som alltid har forundret Femme Fatale, er feministenes evinnelige gnål om at pornoskapere må produsere mer realistiske filmer. Deres viktigste ankepunkt mot filmsjangeren er altså det urealistiske i at postmannen er attraktiv, kvinnene ulidelig opptatte av å ha med venninnene sine i akten og det massive innholdet i mannens utløsning. Vel, Femme Fatale er få så vidt enig i at disse pornoklisjeene er lite virkelighetsnære, men ærlig talt: hvor realistisk er innholdet i andre filmsjangrer?

Romantiske komedier for eksempel. I Notting Hill med Julia Roberts og Hugh Grant I hovedrollene, er konseptet at verdensberømtheten Anna Scott blir hodestups forelsket I den vanlige dødelig bokhandleren William Thacker. Femme Fatale kommer i et øyeblikk til å bli veldig smigret dersom en feminist prøver å overbevise henne om at det er høyst realistisk at Robbie Williams en dag vil komme inn på kontoret hennes for å erklære sin dype kjærlighet, men dersom en tenker over det i et halvt sekund vil en innse at det er svært lite trolig at hendelsen inntreffer.

Hva med realistiske krimfilmer? Tenk på hvor spennende det hadde vært med en krimtriologi om sjokoladenaskeren fra Geilo. Eller hvor underholdende det hadde vært dersom annenhver film endte med henleggelse. For ikke å snakke om action-, fantasy og science fiction filmer. Dersom feministene skal fortsette å heve realismens fane, bør de sporenstreks hive på seg de røde strømpene  og oppfordre verden til å boikotte filmer som Ringenes Herre, Jurrasic Park og E.T. I Femme Fatales verden er i hvert fall eksistensen av Galtvort og Lord Voldemort mer urealistisk enn kvinner som nyter å bli tatt, uten 2 timers lange forspill, i ny og ne….

For tiden leser Femme Fatale biografien om Tor Erling Staff. En bok som i høst fikk mye oppmerksomhet på bakgrunn av et setning om Staffs noe spesielle seksualliv i begynnelsen av tenårene.

Helt siden Femme Fatale for mange år siden la merke til mannen med cola- briller og rutet skjorte, må hun innrømme å ha vært fascinert. Det er ikke noe som imponerer mer enn mennesker som, på en velbegrunnet måte, tør å avvike fra det som til en hver tid er mainstream. Det være seg i jussens verden, næringslivet eller i politikken.

Kaster man et raskt blikk på historien, vil en fort se at alle av de virkelig store og grensesprengende ideene startet med at noen karakteriserte både tenkerne og tankene som riv ruskende gale. Sokrates måtte tømme giftbegeret fordi han opponerte mot samtidens syn på Guder, og Kopernikus ble av de fleste avskrevet som komplett gal idet han påstod at jorda var rund og ikke flat. I dag dømmer vi også mennesker med avvikende meninger. Ikke med fengsel eller giftflasker, men verbalt og sosialt.

Ikke alle avvik behøver nødvendigvis å føre til at kruttet finnes opp på nytt, men vi bør lære oss å sette pris på avvikerne. Lære å lytte til dem. Åpne oss for å se en sak fra en vinkel vi ikke trodde var mulig en gang. Det vil berike oss. Det er viktig å legge seg på minnet, at det flertallet til en hver tid skulle mene, ikke nødvendigvis er de riktige løsningene. Ser er nok en gang på historien, finner en få konsensusmennesker blant storhetene. Tenk på det, neste gang du står i fare for å avskrive Staff eller andre kontroversielle menneskers nye ideer.

I helgen blusset det opp nye gnistninger i saken om salget av Orkla Media. Kjernen i oppstyret, er at ansatte og egentlig resten av Norge for øvrig, synes det var ganske så hjerteskjærende og forkastelig at oppkjøperen het David Montgomery og ikke eksempelvis Peter Hansen.

Av en eller annen merkelig grunn, har nemlig alt fra politikere til hvermannsen fått det for seg at synonymet til norsk eierskap er godt eierskap. Omvendt vil dermed utenlandske eiere automatisk være onde eiere. Oslo Børs anses som Askepott, London og Frankfurt børsene som de onde stesøstrene og NYSE karakteriseres som den onde stemoren i egen fulle person.

Det man så frykter aller mest med Hr. Montgomery, er sitat: ”slakt av de minst lønnsomme avisene som følge av knallharde avkastningskrav.” Nei herre min flosshatt så grusomt…

For det første, en kan rett og slett ikke få gjentatt det ofte nok. Bedrifter er aksjonærenes eiendom. Akkurat som naboen kan male kjøkkenet sitt i akkurat hvilken grell pastellfarge han måtte ønske, kan eierne drive bedriften akkurat slik de ønsker innenfor det spillerommet lovverket tillater. Hos rasjonelle mennesker, innebærer denne rettigheten ønsket om å drive for høyest mulig avkastning på investert kapital. Hvilket igjen medfører at de ansatte i Orkla Media er skjelvende av frykt for at briten skal, nok en gang herre min flosshatt, drive selskapet rasjonelt.